Tilbake på MUWCI

Det er en herlig følelse å være hjemme, eller i vertfall på et av stedene jeg kaller hjemme. Det eneste som ikke er så gøy er at jeg er syk… har blitt skikkelig forskjølet…
Men det er herlig å se folk igjen, gå til art centre å male i noen timer, slappe av og lese filosofilekse. Merker jeg har savnet folk her mye… jeg har ikke reist med noen av de jeg vanligvis er med så det er herlig å se dem igjen.. tenkte ikke så mye på det da jeg var ute å reiste, men da jeg kom tilbake gikk det liksom opp for meg hvor mye jeg hadde savnet dem(og det var etter bare en uke!) Tenk hvor mye jeg egentlig savner folk hjemme i Norge da? Jeg kommer nok til å bli helt overlykkelig for å se folk der hjemme igjen! Fy søren, i dag er en av de dagene hvor jeg virkelig skulle ønske jeg var hjemme i Norge!

Men det jeg egentlig skulle skrive om i dag var prosjekt uken.
Det var gøy å skulle vekk fra campus for en stund. Alle sammen var supergiret da bussen begynte å kjøre mot Pune. Da vi kom dit gikk vi av for å finne riktig plattform for toget vi skulle ta. Tog stasjoner i India er KAOTISKE, masse folk og dårlig merking, men heldigvis ikke umulig. Jeg er likevel glad vi hadde folk som kunne hindi med oss. Det er alltid betryggende… Vi fant toget vårt til Bombay og satte oss ned… togene i India er av en heeeelt annen kvalitet enn hva vi er vant til fra Norge, men det er ikke det verste jeg har vert med på… Det var en 4 timers reiste fra Pune til Bombay. Selgere som solgte forskjellige typer mat og leker gikk stadig forbi og ropte ut hva de solgte. Vi satt på ganske harde blå benker med tynn polstring. Ingen fasonglagde seter her nei.. Alle hadde litt ondt i rygg og rumpe da vi kom av toget. Vi gikk å spiste på en uterestaurant i nærheten av stasjonen mens vi ventet på toget som skulle ta oss fra Bombay til Ahmgabad i Gujherat(kan ikke love at disse navnene er rett skrevet).
Tog reisen her var på 17 timer. Vi hadde plasser i sovecupeen. Det er vansklig å beskrive hvordan det så ut.. men jeg kan prøve… på den ene siden av midtgangen var det innhukk med to benker på hver sin side.. et slags rektangel med benker på langsidene. Ryggen på den nederste benken var mulig å vippe opp slik at det ble enda en benk eller seng over den første. Over den var det en bagasjehylle som egentlig var en tredje seng oppe under taket. Så hvert av disse avlukkene hadde 6 senger hver. På den andre siden av midtgangen var det noe lunde samme system, men det var bare to ”benker” over hverandre. Det var heller ikke samme type avlukk, det var bare senger på langs med midtgangen.
Jeg sov på den øverste sengen/benken i et av avlukkene. Natten før hadde jeg sovet veldig lite så jeg hadde ikke noe problem med å få sove.. Vi kom på toget i 10-11 tiden om kvelden så jeg gikk å la meg ganske med en gang og sov helt til 10-11 tiden neste morgen. For meg var det ganske behagelig å sove. Men i følge de andre var det ikke så behagelig. I 7-8 tiden om morgenen hadde det kommet på en ekstrem mengde fokk på toget og de hadde begynt å sitte seg oppå de som sov lenger nede og nesten dytte dem av benkene. Jeg ante ikke noe om dette siden jeg fortsatt sov…
Da vi kom frem var kl blitt rundt 4 og vi dro til stedet vi skulle sove. Det var et herberg på et collage. Det var ganske bra standard egentlig. Vi bodde 2 og 2 på hvert rom og vi hadde skikkelige toaletter hvor man kunne trekke i snoren og 4 dusjer som besto av et rom som gikk an å låse en vannkran og to bøtter. Jeg var på rom med Osnat fra Israel. Hun var en kosleig romkamerat. Hun ble skikkelig syk i 3 dager og var sengeliggende, med høy feber og utmattelse… stakkars Osnat…
Området collaget lå i var et veldig fint overklasse område. Alt var store gullsmeder, fancy vestlige kjøpesentre, internasjonale dyre(by Indian standard) restauranter med kelnere som ventet på at du skulle drikke opp vannet ditt slik at de kunne fylle glasset ditt for deg igjen… Det var nesten litt freaky.. Men vi spiste VELDIG god mat da…

Gruppen måte deles opp i to for det var ikke plass nok for alle til å jobbe i samme organisasjon. Jeg, Osnat, Chris, Rocky, Yash og Shubee var med en organisasjon som jobbet mot kastesystemet og hvordan de kasteløse i india blir behandlet. DE holdt på å øve inn et skuespill som de skulle ha på en del skoler. Få av dem kunne engelsk og skuespillet var på hindi så jeg forsto ikke mye men yash og shubee var flinke å oversette for oss. Det var helt utrolig mye av det de fortalte oss. Jeg kan fortsatt ikke fatte at alt de fortalte er realiteten til mange mennesker. En historie i stykket var om en kasteløs mann og hvordan han hadde fått seg utdannelse og blitt doktor. Da han og familien skulle kjøpe seg et hus og hadde funnet et de likte og hadde nok enger til å betale spurte selgeren hvilken kaste doktoren tilhørte. Kastesystemet er på papiret ikke lenger en realitet i India så doktoren svarte selgeren ærlig. Etter det sa selgere at han var travel og måtte gå, men at han skulle ringe slik at de kunne avtale prisen på huset og finne ut av papirer og slikt. Selgeren ringte aldri… bare fordi denne mannen var en kasteløs fikk han og familien aldri kjøpt huset de ønsket å kjøpe og hadde nok penger til å kjøpe.
Dette var en av de mildeste historiene de fortalte… det var mange andre, men det blir litt for mye å skrive her…
Den tiden vi jobbet med dem snakket vi masse med dem om kulturforskjeller i Norge, Israel, Korea og India. De og vi syns det var veldig interessant å høre om de andre kulturene og om hva som er realiteten mange steder… Halvparten av tiden brukte jeg også på å lage to plakater for teaterstykket. Det tok ganske mye tid for jeg hadde ikke så gode kjennskaper til kastesystemet og jeg tegnet altfor detaljert med tanke på at det var plakater, men jeg tror de satte pris på det…

Den andre gruppen jobbet med en organisasjon som het Manov Sadna. Det var en helt fantastisk organisasjon! De jobbet med å bedre en slum i den byen. DE ga skolegang, helseveiledning og lege og de hjalp til med ernæring for barn og gravide kvinner. For å få penger til dette arbeidet solgte de ting barna laget i kunst timer slik at barna og barnas familie fikk peger å leve for. Også drev de en Café som heter Seva Café. Det var en helt fantastisk ting! Friviligge kom å laget mat til 50 mennesker også km andre frivillige og serverte maten og de som kom der for å spise betatle det de ville og pengene gikk til maten som ble laget dagen etter og overskuddet gikk til arbeidet med slummen. Energien og stemingen der var helt FANTASTISK! Det er en stor mulighet for at jeg ender opp med å jobbe med den organisasjonen som frivillig etter jeg er ferdig på MUWCI. De har et bra program for frivillige, med mat og sted og bo, og de er vant ti å ha folk fra andre land der. Jeg bare elsket energien og hvordan arbeidet så tydelig gjorde en forskjell.
Den organisasjonen fikk meg også til å savne PRESS kjempe masse… det var liksom litt samme energien!

Men nå er det lunsj så dette får være nok blogging for i dag :P
Snakkes <3